Topptur til Lavvoaivi 640 moh i juli 2017 i Finnmark

Testside. Samiske navn har blitt skrevet med enkle bokstaver og vil bli sett over.

Vidda med toppene i sørvest ligger stille og fredelige, opplyste av sola nesten fra skyfri himmel hele døgnet med frodig vegetasjon mens jeg går i fem dager uten å se andre mennesker.

01

02

03

04

05

06

07

08

09

10

11

12

13

14

15

16

17

18

19

20

21

22

23

24

25

26

27

28

29

30

31

32

33

34

35

36

37

38

39

40

Etter et par hundre meter blir terrenget preget av bjørk som vokser spredt i lettgått skog. Heldigvis sier de at de har lite mygg og en kjølig sommer i nord, men sola skinner nå. Hvor kommer den summingen fra? Trafikken, nei, mygg, masse mygg, i alle fall nok, og små fluer. Mygghatten må på, og den blir på ute resten av turen, mens visiret løftes noen steder. Rolig rusler jeg innover til jeg kommer på sporet av en same med atv som har kjørt i min retning.

Oversvømmet myr nummer femten eller tjuefire, jeg har vel kommet ut av tellingen. Denne blir en av de siste i skog. Heldigvis har denne stort sett bare vann og mose med lite gjørme, og jeg kan velge å vasse rett over eller hoppe litt i sikksakk. Det blir en mellomting da tuene har dårlig fundament. Mitt utstyr for turen garanterer ingenting når det gjelder å holde meg tørr. Vann til låret kjennes friskt i denne varmen, og joggeskogene tørker fort samtidig som jeg kan bytte med tørt par nummer to mellom myrene. Skoene tørker raskt utenpå sekken. Kan hende hadde kano blitt bedre, men jeg satser på tørre rygger.

Følg rygg, vær trygg og unngå mygg. Myggen har neppe hørt dette, og i alle fall overser alle fluene og kleggen dette fullstendig. Åpningene mellom klesplaggene må tettes. Jeg har satset på et minimum av kjemikalier og har droppet myggmiddel og solkrem. Det fungerer bra totalt sett. Mygghatten blir livsnødvendig, tette klær likeså. Sola varmer på en nesten vindstille dag.

Landskapet åpner seg der innsjø etter innsjø avbryter grønn skog til en fjern blålig horisont sør- og vestover. Den subarktiske tørre savannen med spredte busker preger ryggene, mens knallgrønn bjørk vokser i skråningene. De nærmeste innsjøene ligger himmelblå og overfyllte.

Inne i skogen i sørenden av Avzijarvi ligger en gammel løe. Med de oversvømmede bekkene blir neste bekk spennende. Et spor fra atv går i retningen inn i buskas dit jeg skal. Der fortsetter det i nylig hugget skog i oversvømmet eng med en fem meter bred flod. Foran meg står en solid bru uten gjerder. Jeg balanserer på løse planker og annet som ligger delvis og flyter vannet inntil bekken, og går forsiktig over. Insektene svermer her i uvante mengder. Beina kjennes tunge etter vassingen i bløt myr. En time videre på en rygg sør for neste elv slår jeg opp teltet. Planene må vurderes.

Som en diktator uten et folk rusler jeg innover. Store landområder ligger nærmest øde og jeg har ingen å lytte til, ingen å diskutere med og bestemmer selv akkurat hvor jeg vil gå. Avgjørelser tar jeg underveis. Insektene har jeg nok liten innflytelse over. Heldigvis har jeg mat og med rundt to kilo fersk frukt spiser jeg vitaminer de første tre dagene i mangel av bær. Deretter går jeg over til tørrfor.

Hvordan kommer man enkelt gjennom denne oversvømmede labyrinten, mon tro. To meter høye vierkratt vokser i høyt vanntrukket gress, og oppover går kløfta over i flat blautmyr. Da blir løsningen å gjøre som laboranten som kom til labyrinten, han labba rundt den. Jeg rusler rolig til knekken mellom blautmyr og vierkratt og finner en rygg av grus jeg kan følge tørrskodd. En brusende liten bekk kommer ned i bjørkeskog med en blomsterprakt som nok gjør at dette burde bli en avdeling av botanisk hage i indre Finnmark.

Første topp nås uten videre hindringer. Hit går et spor fra samen med atv og man kan sykle hit. Videre kan man også det, men der blir det enklere å gå. Knapt et vindpust merkes mens skydekket løser seg opp etter den lengste perioden med gråvær jeg får på turen. Et gjenværende hull i buksa finner insektene raskt, men jeg fortsetter ut dagen. Ruta til neste topp vurderes nøye basert på sikten fra toppen. Myrene må opplagt omgås så langt det lar seg gjøre.

I sadelen skinner sola på tørre mosekledde koller. Et vann ligger med oppoverbakke på alle kanter. Området i sadelen har en interessant akvalogikk. Til høyre ligger en grop som nok fylles med vann når dette flommer over, blir min antagelse. Frodig gress vokser i bunnen av det med negativ primærfaktor på over femten meter. Et par hundre meter unna fosser en bekk ned skrenter i en grøft mot sør.

Vannene skinner i klar polar luft mens jeg følger stripene med tørr mose og lyng mellom vannene i slak stigning mot grensen.

Gjerdet strekker seg i begge retninger og skal hindre innvandring. Det har det neppe lykkes helt med. Noen mil med myr og mygg må også passeres på hver side. Åpningene i nettingen blir store nok til å krype forsiktig gjennom. Antagelig burde en høy myggnetting ha blitt satt opp så insektene på hver side kan dø ut av innavl. Grensegjerdet virker mye lenger og langt mer solid enn gjerdene i bygda hjemme. Vegetasjonen viser en markant endring på grensen. De norske reinsdyrene har dratt til kysten.

På toppen går en kjølig svalende bris over i en kjølig natt. Et av målene på turen blir å ha leir der jeg kan oppleve midnattsola med utsikt mot viddene i nord. I tillegg til solskinn ved midnatt får jeg også solnedgang og soloppgang, på en av få dager i året.

Rødfargene og lyset fra sola som blinker i vann etter vann med overveldende utsikt over et landskap i nærmest fullstendig stillhet, med bare et svakt sus i kanten av villmarka, blir over forventning og noen av de flotteste nettene jeg har opplevd.

Neste dag blir været også ganske bra, egentlig kan det knapt bli bedre. Sikt til bølgende vidde og vann i alle retninger kjennes ganske enkelt befriende. En dag med litt sightseeing i nærområdet står på dagens program. Vassing på tvers av myrer til andre fjerne topper avlyses.

Mot øst går horisonten langt. WiFi eller wide Finland strekker seg med brede horisonter og vann etter vann med lite fall per kilometer før havet. En liten hytte ligger like over grensen. Et par timer sitter jeg der og gjemmer meg for insektene. Hvilken hensikt hytta har, jeg finner jeg ingen gode svar på. Et par magasiner fra 2012 og 2013 sitter fast i bordet. Den virker ganske solid bygget og man kan nok overnatte der, men helst bør den vaskes først og enkelte ting har blitt ødelagte.

Grensen gjør en liten knekk med steiner for å markere retningen på begge sider. Sola varmer godt igjen.

Grensekontrollen jobber grundig med toll eller tull. Jeg har krysset riksgrensen flere ganger uten å deklarere bagasjen, tatt mange bilder, og nå svermer de intenst. Nærmest åpen hud alene i ødemarka over grensen medfører hektisk aktivitet. De har en imponerende atc og styring. Man kunne forvente at de kræsjet inn i hverandre i en stor klump og ramlet på bakken, som jeg av og til venter på, men de surrer antagelig over tusen i antall tett i tett nærmest tilfeldig omkring i time etter time.

Nok en flott kveld kommer med utsikt mot en stille vidde i nord.

Solnedgangen varer time etter time i stillheten i kjølige netter. Denne solnedgangen blir like fin som forrige natt.

Soloppgangen litt senere blir omtrent like flott. Sola står opp etter en av årets korteste netter i en lang soloppgang før teltet varmes og insektene begynner å summe.

Tåkeskyer dekker myrene mot nordvest i flotte farger. Jeg legger meg og sover noen timer igjen til en ny morgen der jeg pakker og følger gjerdet nordover til neste knekk.

Noen pauser må jeg ha der vinden av og til har noen kast, i et landskap med vegetasjon som minner om indre Østland. Hever man blikker mot nord bølger vidda omtrent uten bakker eller berg. Knapt noen har funnet sin heim her. Den største tilnærmet urørte villmarka igjen i landet i dag finner man inn mot grensen til nabolandet.

Frodige oaser dukker opp i det tørre landskapet. Insektene kommer i større svermer mens jeg holder en nokså rett linje mot utløpet av det store området med vann jeg har gått rundt. Et sted renner en bekk ut. På kartet vises ujevne smale koter langs bekken.

Snø ligger igjen. Tydeligvis kan det blåse mer enn i dag for denne snøen har neppe dalt rett ned. Bekken går flomstor og her renner den med kulper og steiner. Helst vil jeg krysse uten steinblokker. Blankskurte svaberg med lange striper med rullesteiner vitner om stor vannføring en gang i fjern fortid. Bergartene som utgjør toppene jeg går på tar slutt, og bekken fosser ned i andre bergarter på den flate vidda.

Lenger oppe renner bekken på jevnstore steiner. Sekken gås raskt gjennom og utstyr pakkes i plastposer før jeg går over. Hender og ansikt må komme i luft og insektene svermer. Buskaset på sidene vokser tett med vann i gresset og flatt gress etter siste flom. Etter ti rolig skritt kommer jeg over med vann omtrent til hofta. Duften av sommer, blomster og friskt vann strømmer på. Mygghatt må på igjen umiddelbart.

Insektene svermer kontinuerlig, og jeg går opp en av de seigeste motbakkene med hundre meter stigning jeg har gått, riktignok også en av de lengste i våt mose og myrdrag, men også tørre rabber. Insektene hører nok til her og blir mat til fugl og fisk, det gjelder å unngå selv å bli mat. Ville jeg byttet timelange solnedganger, lys hele døgnet, vid utsikt, friskt vann, frisk luft og insekter mot eksos, lange netter, kø og flaskevann.

Nok en flott dag kommer. Enkelte andre steder har skyer og nedbør, men snart må jeg sjekke wikipedia for å se hva det betyr. Her i nor, eller nord, har jeg dekning i alle fall på toppene og får lest med kantfart.

Dette kjennes bare godt. Sola varmer i lettgått terreng.

Noen frodige oaser passeres. Enkelte steder vokser små moltekart. Vann begynner å bli en oppgave jeg må bruke mer tid på. Sjøene virker brukbare, men rennende kjølig vann blir prioritert. Stort sett renner vann i skråningene mot nordøst, mens mot sørvest har mye tørket inn de siste dagene. Antagelig heller de harde bergartene som leder vann slakt mot nordøst og leder rennende oppsamlet vann fra grunnen ut i dagen i brattere helninger.

På ryggene har vegetasjonen hardt underlag å vokse på. Bakken minner om en grusbane på en idrettsplass. Mye av turen går jeg med sekk på ryggen og sekk på magen. En sekk på ryggen blir enklere, men fullstappet, så dagens saker har jeg lett tilgjengelig på magen samt jevnere vektfordeling. Jeg kunne ha løpt nedover bakkene, men å komme heseblesende og svett med pause i en myr med vierkratt frister lite.

Toppen av Lavvoaivi skiller seg fra de andre med tørrere vegetasjon og mer grus samt små vann og koller rundt toppen. Leirplassen blir behagelig i nesten et døgn der sola varmer fra skyfri himmel og insektene summer. Derfor slapper jeg av i en lang siesta over flere timer i ro med lesestoff med varden delvis innenfor teltduken, mens jeg ser ut gjennom myggnettingen på lang utsikt i alle retninger til det vide og åpne landskapet i vekslende lys. Noen korte runder går jeg utenfor i kamp med mygg og annet, men dette tror jeg har nevnt tidligere. Dette blir ferie og avkobling før den harde hverdag kommer.

Siste solnedgang på turen kommer rundt midnatt. Den blir også stille. Noen timers søvn får jeg før teltet varmes i firetiden.

Noen skyer passerer med sikt til kjente topper fjernt i horisonten.

Midnatt kommer igjen på viddene og jeg har kledd meg for anledningen. Egentlig hadde jeg tenkt å gå kun med sovepose og mygghatt for pose, men fant ut at teltet veier omtrent det samme, og byttet. Sovepose utelot jeg altså, og sover i et sett med ullklær nok til en god norsk vinterdag. Med meg på turen har jeg intet enkeltutstyr jeg avhenger av, og som jeg må avbryte turen på grunn av dersom jeg ødelegger det. Sko, klær, mat, navigasjon har jeg dobbelt opp eller for mye av. Ryker ting må jeg nok justere litt, men for vanlige hendelser bør jeg komme tilbake til bilvei. En kilo eller to med nyttig ekstra utstyr har lite å si på en tur som denne, eller rettere sagt man bør kunne bære det. På turen savner jeg ingenting direkte, og bruker stort sett det jeg har med.

Siste dag starter jeg tidlig. Etter en times tid kommer jeg til en skrent med løse steiner. Små vann i myrer i bølgende striper følger sadelen mot neste rygg. I noen minutter ser jeg ut en tørr rute omtrent der terrenget tipper. Å vasse i myr frister lite, men myrene har tørket en del inn. Det gjelder å gå tørt der jeg kan.

Siste store tverrmyr kommer. Atv-samen har også krysset myra. Uten en stripe med bøyde busker og kvist hadde jeg nok måttet slite en del for å komme gjennom. I myra merkes et skille på insektene. Før myra hadde jeg mest fluer i store antall, men nord for kommer svermer av mygg mens fluene mer eller mindre skygger banen. Vegetasjonen blir også tørrere og jeg passerer heller ikke flere bekker før Avzi.

I og med at jeg endret planene velger jeg en ny topp mot avslutningen turen. Det blir med en viss overraskelse at toppen av Muvravarri 638 moh hører til Unescos verdensarv. Toppen står oppført med flere navn. Meridianbuen som ble beregnet over en periode på førti år har jeg dog tidligere lest om. Min gps fungerer heldigvis raskere og enklere, men uansett artig å få en påminnelse om hvordan de fant ut disse avstandene før dagens utstyr kom.

Bebyggelsen i Avzi kommer bak en rekke bjørker. Herfra gjenstår over ti kilometer til Kauto. Siste dag går jeg uten å ta fram kartet. Ruta fant jeg omtrentlig i teltet under sieasten, og jeg går på sikt fra topp til topp. Kartet viser myrene, men de varierer med og uten bløte striper, og noen fuktige drag står ikke på kartet, og jeg foretrekker å lese vegetasjonen fra en topp til neste for å finne en rute. Tidligere på turen, unntatt første dag da kartet kom fram flere ganger, har jeg sett ut siktelinjer til neste topp med kontroll på kartet midt på dagen.

Kilometrene går sakte på asfalt, men kun noen kilometer gjenstår før jeg har fullført runden. Muvravarri ruver mot horisonten omtrent jevnhøy med Lavvoaivi.

Tettbebyggelsen som minner om en liten by sett herfra kommer rundt noen svinger. Runden på vidda tar seks døgn og fem av dem går uten å se andre mennesker. Turistene kommer jevnt her stort sett på gjennomfart. Siste dag til fots blir ganske lang før jeg tar et par rolige dager i byen på vidda.


Toppomania ved Geir Åke Dahlen 4 til 5 august 2017